Test:
Microsoft Zune
Microsoft har lansert sin første mp3-spiller, og følger i Apples fotspor på godt og vondt.
Side 1: Tilbehør og design
SPESIFIKASJONER Kapasitet: 30 GB |
Takk til Digital Impuls for lånet av Zune.
Zune er Microsofts første mp3-spiller, og kommer på markedet hele ni år etter at den første mp3-spilleren i verden ble lansert.
Microsoft har vært gjennom det før. Et nytt marked oppstår, og det går dem hus forbi. De kommer på banen langt uti kampen, med greie, om ikke glimrende produkter. Ved så å satse avsindige mengder penger på produktutvikling, reklame, integrering med Windows, oppkjøp av andre selskaper, og så videre, ender de opp med å bli dominerende på på feltet. Et typisk eksempel er nettlesere, der Microsoft Internet Explorer etterhvert knuste Netscape.
Når det gjelder mp3-spillere blir dette litt vanskeligere. Apple og Creative er neppe oppkjøpskandidater, og du kan ikke legge ved en mp3-spiller med Windows. Det er derfor håp om at Microsoft har lagt ned all sin oppmerksomhet i produktutvikling, for å få til en spiller som virkelig kan kjempe til seg markedsandeler.
Avansert innpakning
For de som har sett "Microsoft pakker inn iPod"-videoen, kan det virke som om Microsoft har lært litt av gamle feil når de har pakket inn Zune. Og boksen er stilig den. Kanskje er det bare vår feil at vi nesten rev den i stykker for å finne CD-en og manualen, før vi oppdaget at de kunne nås fra en åpning på andre siden av boksen.
Her er ikke mye tilbehør, men det som trengs. Øreplugger, en god, beskyttende bærepose, programvare, manual og en kabel for å plugge spilleren til datamaskinen. Sistnevnte er en spesialkabel som kun kan benyttes til Zune. Microsoft er ikke alene om en slik løsning, og vi kan ikke fatte og begripe hvorfor det skal være så vanskelig å benytte seg av standard USB-kabler til slikt. Tjener selskapene så mye på å selge reservekabler?
Zune er hermetisk lukket, noe som betyr at du ikke kan skifte ut batteriet etterhvert som spilleren blir gammel. Du kan heller ikke ta med deg ekstra batterier når du reiser på langtur.
Pen, men stor
Når du ser Zune for første gang, er det to ting som slår deg. Den ene er at spilleren er veldig stor. Faktisk er den vel så stor som noen av videospillerne vi nylig testet. Den er også større enn en gammel iPod 2G, men noe lettere i forhold til størrelsen.
Den andre tingen du merker deg ved spilleren er skjermen, som også er stor. Med tre tommer er den mer egnet for video enn hovedkonkurrentene, og både bilder og menyer får mer plass å boltre seg på.
Overflaten til Zune er av en behagelig, litt ru plast, som ikke under noen omstendigheter er mottagelig for fingermerker. Den eneste bevegelige delen på spilleren er hold-bryteren på toppen. Det har ikke blitt kuttet i noe på produksjonssiden; Zune er gjennomført solid. Du kan trykke og bøye og kneppe uten at det kommer et eneste knirk.
Baksiden og sidene av Zune inneholder ingen ting, og er fri for logoer og annet rusk. Kun Zune-logoen på baksiden bryter den hvite flaten. Forsiden er dominert av skjermen og navigasjonstasten, samt en tilbake- og en spill av- tast. Nederst på baksiden er en liten hilsen: "Hello from Seattle" (Microsoft har sitt hovedkvarter i nærheten av Seattle). Like ved står det "Assembled i China".
Selv om spilleren er litt stor, ligger den godt i hånden, og med unntak av hold-bryteren, kan du styre alt med tommelen.
Side 2: Menyer og praktisk bruk
Crash and burn
Programvaren som følger med mp3-spillere er veldig viktig for opplevelsen. Microsoft har allerede et relativt velfungerende, svært utbredt program for mp3-spilere i Windows Media Player (WMP). Mange av Zunes argeste konkurrenter bruker faktisk WMP, eller åpner i det minste for muligheten.
Microsoft har imidlertid valgt å kaste dette programmet i papirkurven, og insisterer på at de som kjøper Zune må bruke et nytt program kalt Zune Player. Dette er i praksis ikke noe annet enn en strippet og dårligere versjon av den nye versjon 11 av WMP.
Vi kan ikke si vi er fornøyde med Zune Player. Det er det alt for mange problemer til.
En ting er at programmet kræsjet tre-fire ganger under installasjonen. Det kan skyldes tilfeldigheter, eller at vi ikke har de siste XP-oppdateringene. En annen ting er at vi ikke fikk velge hvor vi ville installere programmet. En tredje er at det la inn en masse standardmapper i biblioteket uten å spørre om vi ville ha dem der. En fjerde er at det tilsynelatende ikke legger til filer i biblioteket som den ikke er satt opp som standard avspiller for. Du må altså velge Zune Player som ditt standard mp3-program. En femte er at det tar fryktelig lang tid å både legge til og slette store mapper fra biblioteket.
Zune Player har altså en del fødselsproblemer sett i forhold til iTunes (som er stabilt og velfungerende, om enn stort sett like tregt som Zune), men disse vil nok bli bedre etterhvert. Når du får satt det opp slik du vil, er det greit å navigere i. Det er for eksempel langt bedre enn Sonys forbrytelse mot menneskeheten, SonicStage. Problemet er at hele programmet burde være unødvendig, når alle uansett har WMP allerede. Ting skal holdes mest mulig enkelt for brukerne, og det er ikke enkelt å be folk om å installere og lære seg et helt nytt program.
Nytenkende menyer
Hvordan fungerer så Zune i praktisk bruk, når du har fått musikken innpå fra datamaskinen og står med den i hånden? Menysystemene på store mp3-spillere har på det nærmeste stått stille i flere år. De fleste modeller har hatt en mer eller mindre velfungerende inndeling i artist, album, genre, spillelister. Noen har støttet samlealbum bedre enn andre, noen har vært bedre på spillelister, og så videre.
Zune er ingen revolusjon på dette området, men viser befriende nytenking. Mange spillere har et strengt vertikalt hierarki der du må opp fra album-nivå for å bytte artist, eller opp fra sang-nivå for å bytte album. På Zune kan du bla horisontalt i dette systemet, altså komme deg til neste eller forrige album uten å gå opp i album-listen først, og du sparer dermed tid og trykking.
I lange lister kommer det opp hvilken bokstav du er på når du blar fort og langt, slik som på de nyeste spillerne fra Samsung og Apple. Vi liker imidlertid bedre løsningen til Creative, der du kan hoppe direkte til den bokstaven du velger.
Lydmessig er det ingenting å klage på. Zune kan overdøve rushtrafikken, og lydkvaliteten er topp. Det er i det hele tatt lite å si om lyden annet enn at den er bra. Vi er dog litt skuffet over å ikke kunne stille inn egen lydutjevning (EQ).
Det at Zune har en stor skjerm på hele 3 tommer gjør den til et reelt alternativ til videospillerne ala de vi testet tidligere i år. Zune har samme oppløsning som spillere med mindre skjerm, så bildet blir ikke fullt så skarpt, men størrelsen veier opp for dette.
Ikke helt smertefri bruk
Når vi bladde gjennom bildemapper lagret på Zune, opplevde vi av og til å måtte vente, selv når vi gikk inn i mapper som ikke var så veldig mange bilder i. Dette var ikke noe stort problem, men litt irriterende. Når du blar i bildene, går det imidlertid uten forsinkelse.
Det er også en del annet osm ikke fungerer i menyene. Av en eller annen grunn endte vi opp med coveret til Erlend Øyes første plate og R.E.M. sin single "Bad Day" som coverbilde på nesten alle albumene våre, både på spilleren og i Zune Player.
Designerne av Zune har heller ikke klart å være helt konsekvente med med hva som er fram/tilbake, opp/ned med navigasjonstastene, og det hendte vi bannet litt fra tid til annen over å hoppe over spor eller menyvalg vi egentlig ikke hadde tenkt.
Allikevel skal det sies at Zune har gode navigasjonstaster. Selv uten en eneste trykkfølsom flate eller rullehjul, gikk navigasjonen kjapt.
Kresen på filene dine
Dessverre er Zune rimelig kresen når det gjelder filformater. DivX, AVI og Xvid utgår, og en del typer DRM-video støttes heller ikke. Zune kan kobles til tv, men kan kun vise film med 320 x 240 pikslers oppløsning, som er for uskarpt til at det ser bra ut.
Også når det gjelder musikk, er det dårlig med formatstøtte. MP3, AAC og filer fra Zune-butikken spilles av, men der stopper det. Musikk fra iTunes-butikken (beskyttet AAC) er ikke støttet, musikk fra PlaysForSure-butikker er heller ikke støttet (paradoksalt nok er dette Microsofts eget konsept for å garantere kompatibilitet mellom spillere og butikker).
Det Microsoft vil, er selvsagt at alle skal handle i deres Zune-butikk, akkurat som Apple gjør det med iTunes Music Store. Zune-butikken er ellers en svært forglemmelig opplevelse. Den har ganske godt utvalg, men er ellers lik alle de andre butikkene der ute, bortsett fra at den helt mangler video. I tillegg er handlesystemet rett og slett tåpelig, siden du først må veksle pengene dine i "points", som du så kan bruke til å kjøpe musikk.
I denne sammenheng kan vi også ta med Wi-Fi-funksjonen, som er redusert til en gimmick. Du kan dele sanger, men kun med andre Zune-spillere, og de delte sangene kan kun spilles av tre ganger. I praksis er dette altså helt ubrukelig.
Side 3: Konklusjon
Konklusjon
Det er vanskelig å sette et terningkast på Zune. For folk som skal ha sin første mp3-spiller (mor, unge tenåringer, og så videre) vil den være et godt alternativ.
Den ser bra ut og har pene og stilige menyer. Menyene er enkle å lære seg, tross en del småfeil. Samtidig er de ikke overforenklet, slik tilfellet er på iPod.
Skjermen er stor, og egner seg godt for video og bilder. Zune er imidlertid ubrukelig for kobling til tv, på grunn av lav oppløsning. Lyden på Zune er god, som på de fleste harddisk-spillere nå til dags.
Spilleren er overraskende stor, men er solid bygd og har en behagelig overflate, så vi kan leve med størrelsen. Den høyt hypede Wi-Fi funksjonen er imidlertid fullstendig uinteressant på grunn av strenge begrensninger på hva du kan dele.
Kort sagt, spilleren i seg selv liker vi ganske godt. Men det er mye rundt Zune som trekker ned.
Den store akilleshælen til Zune er at den er er alt for kresen på filformater. Har du allerede et stort mediabibliotek, er sannsynligheten stor for at mange av filene ikke vil kunne spilles av. Zune er vel så restriktiv på filformater som iPod, og mye verre enn Creatives spillere.
Filoverføringsprogrammet Zune Player er ikke noe annet enn enn strippet og dårligere versjon av Windows Media Player 11. Det fungerer sånn nogenlunde, men kræsjet mye under installasjon og er plaget av mange småproblemer.
Microsoft har vært så til de grader innstilte på å låse brukerne sine til Zune, at de til og med har brutt sin egen PlaysForSure-standard. Skal du kjøpe musikk på nettet, må den kjøpes i Zune-butikken. Kjøper du noe i Zune-butikken, må det spilles av på en Zune.
Dette annonseres ikke akkurat med store bokstaver fra Microsoft, og vi spør oss hvor mange kunder som får seg en stygg overraskelse den dagen de ønsker å bytte spiller. Samtidig er det nøyaktig det samme Apple har gjort i alle år, med stor suksess.
I det hele tatt er nok Zune en elsk/hat-spiller, avhengig av hva du legger vekt på: Den er et godt produkt alene, men stygt skadet av alt som henger ved den av halvgod programvare og dårlig DRM-politikk.
+ Stor og god skjerm
+ Pent og nytenkende menysystem
+ Solid bygd
- Dårlig støtte for ulike filformater, og ingen støtte for musikk kjøpt i andre nettbutikker enn Microsofts egen
- Halvdårlig programvare for filoverføring
- Til tider ulogisk menysystem
- Ikke diktafon eller mulighet for å ta opp fra radio