Test:

Creative Zen Nano Plus

Helt siden de var ganske store bokser har Creatives Zen-spillere vært populære. Den nyeste i rekken er i absolutt miniformat, men har holdt på det beste fra sine storebrødre.

Praktisk bruk

Avspilling
Nano baserer avspillingsrekkefølgen på filnavn, og spiller av alle filene i en mappe, før den fortsetter med filene i neste mappe. Når man trykker play på et filnavn, leses den aktuelle ID-tagen, slik at det bare er sangnavnet som vises på skjermen.

Det virker som om Creative har satt inn en solid prosessor, for Nano reagerer kjapt når man hopper frem og tilbake i listene. Det er lett å navigere uten å se på skjermen, men savnet etter en hold-knapp er sårt. Nå må man inn i menyen for å slå av/på hold, og det er unødvendig slitsomt.



Ikonet nede til venstre viser hvilken funksjon man bruker. Her MP3-avspilling.

Som mange andre spillere sliter Nano med et treveis jog-hjul, som gir langt mindre intuitiv navigering enn en femveis joystick. Et trykk fører deg lenger inn i menyen, mens du må bla deg frem til et "cancel"-valg for å komme tilbake.

Når det er sagt så handler det selvsagt om vane, og de fleste feiltrykkene er borte etter en ukes tid. Skjermen kan snus opp ned slik at spilleren kan betjenes av både venstre- og høyrehendte. Den lå imidlertid klart best i venstrehånden.



Lydkvalitet
Nano har lydstyrke nok til å gi alle utenom svartmetal-fansen øresus, og de medfølgende ørepluggene er som nevnt sjeldent gode i forhold til hva man vanligvis blir servert.

Creative har lang erfaring innen lyd (Creatives legendariske lydkort Sound Blaster var i gamle dager (dvs. rundt 9-10 år siden), synonymt med lyd på PC). Lydkvaliteten på denne spilleren er det ikke noe å si på, særlig med tanke på størrelsen. Med dårlige øreplugger hører man en merkbar susing når volumet skrus litt opp, men denne forsvant når vi byttet til et skikkelig hodesett.

Radio og diktafon
Inntrykket av radioen var svært vekslende. Den var helt klar når vi satt i ro, eller på buss o.l., men hadde en ganske irriterende susing når vi var ute og rørte litt på oss. Den passer dermed godt på reise, men ikke på trening.

Det som gikk oss mest på nervene var en ustanselig veksling mellom stereo- og mono-signal, noe som merkes veldig godt. Vi fant ikke noen måte å skru dette av på. Eksempel på radio kan høres her.

Diktafonen er på linje med de fleste i sin klasse, og et eksempel kan høres her.



Hopping mellom mono og stereo er ganske irriterende på radioen